På kreftlex.no bruker vi informasjonskapsler for samle inn nettstatisikk for å forbedre nettsiden og måle hvor godt den fungerer. Ved å benytte kreftlex.no godkjenner du dette.

Skriv ut

Medikamentell behandling ved nyrekreft

Behandling med cellegift/cytostatika har liten eller ingen effekt ved de vanligste formene for nyrekreft.

Medikamentell behandling ved utbredt nyrekreft og spredning av sykdommen, har de seneste årene gjennomgått stor og positiv utvikling. De mest vanlige behandlingene for nyrekreft med spredning er målrettet biologisk kreftbehandling og/eller immunterapi. Behandlingen blir vanligvis gitt poliklinisk.

Medikamentell behandling av nyrekreft er fortrinnsvis aktuelt ved sykdom som har gitt spredning og vil vanligvis bli regnet som uhelbredelig. Immunterapi er godkjent (har markedsføringstillatelse) som tilleggsbehandling etter kirurgi for nyrekreft med høy/intermediær risiko for tilbakefall, men refunderes ikke av det offentlige på den indikasjonen foreløpig. Det er heller  ikke pr. nå  anbefalt i det Norske handlingsprogrammet for behandling av nyrekreft.

Det skilles mellom den vanligste typen nyrekreft (klarcellet) og andre varienter (ikke klarcellet) i forhold til behandlingsvalg, men de fleste store studier (medikamentutprøvninger) er gjort med klarcellet nyrekreft og behandlingsanbefalinger er derfor ofte påvirket av resultatene av disse studiene. Siden gruppen av ikke klarcellet nyrekreft er mer sammensatt og studiene som er utført med slike pasienter er små – er behandlingsanbefalingene for denne gruppen mer usikre enn for pasienter med klarcellet nyrekreft.

Situasjoner hvor medikamentell behandling er aktuelt ved nyrekreft:

  1. Sykdommen oppdages/debuterer med spredning (metastastisk sykdom)
  2. Sykdommen har gitt tilbakefall med spredning (metastatisk sykdom) etter tidligere operasjon med fjerning av svulsten i nyren
  3. Tilleggsbehandling etter kirurgi med høy/intermediær risiko for tilbakefall

Ad punkt 1 og 2:

Før behandling igangsettes ved nyrekreft med spredning er det nødvendig å dele pasientene inn i prognosegrupper (god/intermediær/dårlig prognosegruppe) med hensyn til behandlingsvalg. Denne vurderingen gjøres av legen (onkolog) som vurderer hvilken medikamentell behandling som er aktuell – eller om det i noen tilfeller kan være aktuelt å observere tilstanden ubehandlet (kan være aktuelt hos enkelte pasienter i god prognosegruppe). I intermediær prognosegruppe eller dårlig prognosegruppe vil man vanligvis anbefale oppstart medisinsk onkologisk behandling umiddelbart (vanligvis innen uker etter at utredningen er fullført. For å vurdere effekten av behandlingen brukes som oftest regelmessige CT-undersøkelser eller i noen tilfeller MR eller PET/CT sammen med blodprøver og klinisk undersøkelse hvor man følger med på eventuelle bivirkninger av behandlingen som kan oppstå underveis.

Når medikamentell behandling er igangsatt vil man vanligvis fortsette med denne til effekten av behandlingen avtar/slutter å virke (sykdomsprogresjon) eller til det oppstår uakseptable bivirkninger.

De fleste som mottar slik behandling vil oppleve å bytte behandling opptil flere ganger som følge av enten sykdomsprogresjon eller bivirkninger – og det kan være aktuelt med behandlingspauser i kortere eller lengre perioder – alt avhengig av sykdomsutviklingen og grad av bivirkninger. Noen ganger vil dosen justeres (reduseres) slik at graden av bivirkninger er på et nivå som er akseptabelt.

Som første behandlingslinje (1. behandlingsalternativ) ved klarcellet nyrekreft med spredning, er det etter dagens standard nesten alltid anbefalt å gi kombinasjonsbehandling da det har vist å være mer effektivt og bedrer overlevelsen i forhold til behandling med enkeltmedikament (monoterapi).

Hvilken behandling som er aktuelt for den enkelte pasient avhenger av flere faktorer; blant annet hvilken prognosegruppe sykdommen tilhører og tilleggsykdommer hos den enkelte pasient. Det er to hovedprinsipper med kombinasjonsbehandling:

  1. To immunterapimedikamenter (sjekkpunkthemmere) (Ipilimumab (Yervoy) – CTLA 4 hemmer og Nivolumab (Opdivo) – PD-1 hemmer - 4 kurer med kombinasjon og deretter vedlikehold med Nivolumab. (Denne kombinasjonen kun aktuell for intermediær og dårlig prognosegruppe).
  2. Ett immunterapimedikament (sjekkpunkthemmer) PD-1 hemmer – enten Nivolumab (Opdivo) eller Pembrolizumab (Keytruda) kombinert med en TKI (Tyrosinkinasehemmer eller signalveishemmer)) (tablettbehandling) – enten Aksitinib (Inlyta), Cabozantinib (Cabometyx) eller Lenvatinib (Kisplyx). De aktuelle kombinasjonene er Cabozantinib og Nivolumab eller Aksitinib og Pembrolizumab eller Lenvatinib og Pembrolizumab.

For pasienter som ikke kan få eller ikke tåler immunterapi, vil behandling med enkeltmedikament (monoterapi) være aktuelt i 1. linje (som 1.behandlingsalternativ) – I slike tilfeller brukes som oftest Sunitinib (Sutent) eller Pazopanib (Votrient) (TKI eller signalveishemmer).

Videre behandling etter sykdomsprogresjon (kalt 2. og 3. linjes behandling) vil dels avhenge av hvilken behandling som ble gitt i 1. linje (og 2.linje), effekten/bivirkninger av den, men også andre sykdommer hos den enkelte pasient. Noen pasienter får behandling med mer enn 3 linjers behandling, men etter 2. og 3. linjes behandling er behandlingsanbefalingene mer usikre.

Ad punkt 3:

Det er dokumentasjon på at immunterapi (pembrolizumab) etter kirurgi reduserer risiko for tilbakefall ved nyrekreft og reduserer dødelighet av sykdommen. Medikamentet gis som intravenøs infusjon hver 3. uke i ett år. Dette medikamentet har fått markedsføringstillatelse på denne indikasjonen i USA/EU og Norge, men blir foreløpig ikke refundert av de offentlige helseforetakene. Det er foreløpig heller ikke tatt inn i de Norske retningslinjer for behandling av nyrekreft.

Bivirkinger av behandlingen

For bivirkninger av immunterapi og håndtering av disse kan du lese mer her:

For bivirkninger av Tyrosinkinasehemmere (signalveishemmere) er disse dels overlappende med bivirkninger fra immunterapi i noen grad (dvs. begge behandlingsprinsippene kan gi bivirkninger som ligner hverandre og det kan være vanskelig å avgjøre hvilket medikament som er ansvarlig – eks. diare, stoffskifteproblemer, hudutslett osv.) – Det viktigste er at du gir beskjed til legen / sykepleier som er ansvarlig for oppfølging og behandling slik at man kan gjøre tiltak for å minimere risikoen for at bivirkninger skal utvikle seg til å bli farlige eller at man kan gjøre justeringer slik at man slipper lengre opphold i behandlingen. Som hovedprinsipp er bivirkningene av TKI behandlingen doseavhengig – dvs. jo høyere dose – jo mer uttalte bivirkninger. Defor vil dosejustering / pause ofte gjøre at bivirkningene reduseres. Disse legemidlene omsettes(metaboliseres) forskjellig fra individ til individ og derfor vil ofte en dose som har god effekt og tolereres godt hos en pasient ikke være mulig å bruke for en annen pasient – og dosen må derfor ofte individualiseres. Man begynner gjerne med fast dose og justerer etter hvert som man ser hvilke og i hvilken grad bivirkninger utvikler seg.

De forskjellige medikamentene (signalveishemmere) som brukes enten som enkeltmedikament eller i kombinasjon med immunterapi er listet nedenfor:

Denne gruppen medikamenter har ofte sammenfallende/overlappende bivirkninger (klasse effekt):

  • Tretthet/fatigue
  • Lavt stoffskifte (en sjelden gang høyt)
  • Blodtrykkstigning
  • Tap av proteiner i urinen(eggehvitestoffer)/Nyreskade
  • Benmargspåvirkning – redusert produksjon av hvite/røde blodceller og blodplater- som i sin tur kan gi økt risiko for infeksjon/blødning
  • Såre munnslimhinner/smaksendring
  • Redusert apetitt
  • Endret stemme/svak stemme
  • Løsere avføring/diare/kvalme/brekninger
  • Hudbivirkninger: Typisk hånd/fot syndrom – tørr hud/blemmer/sår
  • Leverpåvirkning
  • Bukspyttkjertelbetennelse
  • Blødningsrisiko/redusert sårtilheling/fisteldannelse (OBS! kirurgiske inngrep/tannbehandling bør planlegges)
  • Sekundær polycytemi (høyt antall røde blodceller)
  • Økt risiko for blodpropp 
  • Hjerte/karsykdom. Blant annet hjerteinfarkt/hjertesvikt
  • Redusert immunforsvar, blødningstendens grunnet lave blodpater.
  • Kjemisk lungebetennelse (Everolimus)
Informasjonen du finner i Kreftlex er utelukkende av generell karakter og erstatter ikke kontakt med, eller undersøkelse og behandling hos autorisert helsepersonell.
Institutt for kreftgenetikk og informatikk © 2021
Lag en lenke til Kreftlex fra din mobil