Utskriftsdato (7.12.2019)

Reaksjoner på kreftdiagnosen og behandling

Når du får en kreftdiagnose kan du oppleve et bredt spekter av følelser. Du kan reagere med benekting, sinne, sjokk, sorg, fortvilelse, kamplyst, resignasjon, optimisme, pessimisme, og du kan også kjenne på motstridende følelser samtidig. Reaksjonene du opplever er mye avhengig av hvem du er som person, hva du har opplevd tidligere i livet og hvordan du generelt møter kriser og traumer.

Det er ikke noe som tilsier at det er slik du skal reagere, og det finnes ingen enkle svar på hva som er riktig eller gal reaksjon. Men samtidig er det en del fellestrekk som ofte går igjen.
Kreftdiagnosen, møtet med sykehuset og behandlingen kan utløse en følelsemessig krise. På grunn av dette er det viktig at du blir ivaretatt også på det psykiske og sosiale plan, og ikke bare på det rent medisinske.

En følelsesmessig krise går gjerne gjennom flere faser. I en sjokkfase kan du være preget av forvirring, psykisk nummenhetsfølelse og konsentrasjonsvansker. Denne fasen varer vanligvis et par døgn, og du husker ofte lite fra de dagene.

Du kan gå over til en benektingsfase hvor du kan oppleve at det kan ikke være sant. Du kan tenke at prøvene må være forbyttet eller feil, kanskje røntgenbildene eller vevsprøvene ikke er riktig tolket, det kan da ikke være så alvorlig og lignende tanker. Denne fasen er også som oftest kortvarig, cirka en uke.

Benektning går som oftest over i en såkalt reaksjonsfase der følelser som angst, gråt, fortvilelse, sinne og usikkerhet dominerer.

  • Hvorfor skulle dette ramme meg? 
  • Hvor lenge kommer jeg til å leve?
  • Hvordan skal det gå med familien min? 
  • Kommer jeg tilbake på jobben?
  • Lever jeg til min datters konfirmasjon?

Denne fasen kan være mer langvarig og kan vare fra tre-fire måneder til et år, avhengig av forhold ved kreftbehandlingen, men også av hvilke påkjenninger du ellers har hatt og har i livet.

Det sosiale nettverk

Familie og venner spiller en viktig rolle. Det er lett å glemme at også de nærmeste er rammet. Hele familien blir utfordret når en i familien får en kreftdiagnose.

De fleste familier er åpne om kreftsykdommen. De greier å støtte og hjelpe hverandre gjennom krisen som knytter seg til diagnose og behandling. Familien kan ha mange spørsmål omkring sykdommen og det er som oftest lettere at alle får være inkludert i sorger og gleder. Kanskje finnes det en helsearbeider i din familie eller vennekretsen. Vedkommende skal selvsagt ikke overta helsevesenets oppgaver, men hun/han kan finne det meningsfylt å stille opp som støttespiller for deg.

Det er din fastlege som i de fleste tilfeller følger deg opp før, mellom behandlinger og også etter at du er ferdig med behandling, og han/hun kan være en god rådgiver og støttespiller. Fastlegen kan også svare på mange spørsmål, eventuelt i samråd med kreftlegene.

Det kan være vanskelig for venner og familie å vite hvordan de skal oppføre seg overfor deg. For noen er det lett å unngå sykdomstemaet, men som regel er det ikke mye støtte i det. De som trekker seg litt unna deg gjør det kanskje fordi de ikke riktig vet hvordan situasjonen skal eller kan takles. Det blir faktisk ofte enklere hvis du selv sier i fra hvordan du har det og hva du tenker.