Eggstokk-/egglederkreft utgår fra cellelaget på den ene eller begge eggstokkene/egglederne. Det finnes flere typer kreft som kan utgå herfra.
Hva skjer i kroppen?
Kroppen produserer hele tiden nye celler til erstatning for de som naturlig dør. For at nye celler skal produseres, dobler en celle sitt arvestoff (DNA) og deler seg i to celler, så i fire osv. Ved kreft har det oppstått skader (mutasjoner) i cellens arvestoff, slik at cellene deler seg ukontrollert. Etter hvert som disse kreftcellene fortsetter å dele seg ukontrollert, skjer det en opphopning av kreftceller i organet der veksten startet. Det vil etter hvert dannes en kreftsvulst.
Hvilke symptomer har sykdommen?
Eggstokk/egglederkreft kan være vanskelig å oppdage ettersom symptomene kommer sent. Symptomene oppstår oftest som følge av at svulsten vokser og trykker på organene rundt eller at sykdommen har spredt seg til andre deler av kroppen.
Vanlige symptomer er:
- Økt bukomfang og oppfylthet/trykk i magen
- Akutte og/eller diffuse smerter i bekken og nederst i magen
- Endret avførings‐ og/eller vannlatningsmønster
- Uforklarlig vektnedgang eller vektøkning
- Kvalme og nedsatt appetitt, rask metthetsfølelse
- Redusert allmenntilstand, feber og økt tretthet
- Uregelmessig blødninger fra skjeden
- Kortpusthet
- Væskeansamling eller tegn på blodpropp i beina
Hva forårsaker sykdommen?
Årsak er ukjent i 85–90% av tilfellene.
Enkelte faktorer kan ha betydning for utvikling av sykdommen:
- Arvelig eggstokkreft ses hos 15% av de som får diagnosen. Dette skyldes endringer i arvematerialet i ett av to gener kalt BRCA1 og BRCA2.
- Tidlig menstruasjon og/eller sen overgangsalder, altså høyt antall eggløsninger i kvinnens fertile liv.
- Infertilitet/barnløshet.
- Høy alder ved første graviditet.
- Røyking.
Hvordan stilles diagnosen?
Diagnosen stilles på bakgrunn av blant annet følgende undersøkelser:
- Gynekologisk undersøkelse med ultralyd av eggstokker og livmor.
- CT av bryst/mage/bekken.
- Blodprøver med spesifikke tumormarkører.
- Eventuelle vevs‐ eller væskeprøver ved mistanke om spredning.
Eggstokk og egglederkreft deles inn i følgende stadier:
- Stadium I: Svulsten er lokalisert i en eller begge eggledere.
- Stadium II: Svulsten har vokst utenfor egglederne til livmoren, eggstokkene eller andre organer i bekkenet.
- Stadium III: Svulsten har spredt seg til bukhulen eller til lymfekjertler i bukhulen, langs hovedpulsåren eller i lyskene.
- Stadium IV: Svulsten har spredt seg til andre steder i kroppen.
Hvordan behandles eggstokk/egglederkreft?
Eggstokk og egglederkreft behandles primært med kirurgi og cellegift, oftest i kombinasjon. Valg av behandlingsmetode gjøres på bakgrunn av utredende undersøkelser, vurdering av tilleggsykdommer/lidelser og etter samtale med deg.
Kirurgi
Formålet er å fjerne all synlig svulstvev og oppnå en nøyaktig stadiebestemmelse. Hvis sykdommen er i tidlig stadium kan det være tilstrekkelig med operasjon. Vanligvis fjernes eggstokker, eggledere, livmor, fettforkle og lymfeknuter i bekken/langs hovedpulsåren. Hos unge kvinner med ønske om å bevare evnen til å få barn, kan det være aktuelt å la den friske eggstokken og livmor stå igjen. Risikoen for tilbakefall må da være lav og svulsten begrenset til en eggleder.
Cellegift
De fleste behøver cellegift i etterkant av operasjon for å redusere risikoen for tilbakefall eller fjerne eventuell restsykdom. Noen ganger er det nødvendig med cellegift i forkant av operasjon for å krympe svulsten slik at det er lettere å operere bort. Denne behandlingsformen er også aktuell ved redusert allmenntilstand, spredning eller hvis svulsten ikke lar seg operere i det hele tatt.
Strålebehandling
Strålebehandling benyttes mest som lindrende behandling ved egglederkreft, som for eksempel ved smerter, spredning til hjernen eller ved andre plagsomme symptomer.
Hormonbehandling
Forskjellige former for hormonbehandling kan ha gunstig virkning på sykdommen og kan brukes når cellegiften ikke har hatt ønsket virkning.
Ascites‐ og pleuratapping
Eggstokk og egglederkreft har en tendens til å spre seg til buk‐ og/eller pleurahinne og kan føre til væskeopphopning i henholdsvis bukhulen (ascites) og pleurahulen (pleuravæske). Typiske symptomer på ascites er økt bukomfang og oppfylthet. Typiske symptomer på pleuravæske er kortpusthet. Dette kan i de fleste tilfeller lindres ved tapping av væsken via dren og eventuell cellegift som gis direkte inn i buk‐ eller pleurahulen.