Utskriftsdato (24.4.2019)

Galledrenasje som behandling av gulsott

Gulsott (ikterus) betyr gulfarging av hud, slimhinner og øyeepler på grunn av opphopning av gallefargestoffet bilirubin i blodet. Bilirubin er et nedbrytningsprodukt fra røde blodceller og skilles ut som et avfallsstoff gjennom gallen. Gulsott er et symptom på underliggende sykdom og kan ha ulike årsaker. Det kan skyldes et avløpshinder (for eksempel svulst) i gallegangene, unormal økt nedbrytning av røde blodceller eller leversvikt, som gjør at utskillelsen av bilirubin blir forstyrret.

Ved kreft i bukspyttkjertel eller galleveier gis behandling av gulsott hovedsaklig ved plagsomme symptomer. Det kan være kløe som ikke lindres med antihistaminer, og sosialt uakseptabel sterk gulsott. Pasienter med langvarig gulsott bør få tilskudd av K-vitamin for å minske risikoen for blødningsforstyrrelser. På grunn av dårlig opptak av K-vitamin i tarm ved gulsott, må dette gis parenteralt.

Behandling av gulsott ved kreft i bukspyttkjertel og galleveier på grunn av avløpshinder eller forsnevringer består i å drenere galle. Dette kan gjøres med ulike metoder, som er beskrevet under.

Beskrivelse av endoskopisk galledrenasje (ERCP-teknikk)

Avlastning av galleveiene med endoskopisk anlagt stent (rørformet protese) er førstevalg av behandlingsalternativene. Et endoskop blir ført ned via munnen, spiserøret og magesekken til tolvfingertarmen. Med hjelp av et kamera på endoskopet finner legen avløpsåpningen for den felles utførselsgangen til gallegang og bukspyttkjertel (papilla Vateri), som munner ut i tolvfingertarmen.

Ved forsnevringer i galleveiene kan det utføres en blokking. Da føres et ballongkateter inn i gallegangen via en arbeidskanal i endoskopet. Ballongen kan blåses opp for å utvide de trange partiene, slik at gallen kan flyte fritt igjen. Ved passasjehinder legges det inn et drenerende rør i gallegangen (stenting). Til dette er det vanlig å benytte plastproteser. Disse er midlertidige, og må vanligvis byttes etter tre måneder på grunn av avleiring av gallesalter, som fører til tett stent og tilbakefall av gulsott. Ved behov for lengre tids avlastning er alternativet en selvekspanderende metallstent.

Sammenlignet med åpen kirurgi har denne behandlingen liten akutt sykelighet, men galleveisbetennelse (kolangitt) og tilbakefall av gulsott er vanligere enn etter kirurgisk drenasje. Den totale sykelighet gjennom hele sykdomsperioden skal derfor ikke undervurderes.

Beskrivelse av perkutan transhepatisk galledrenasje (PTC-teknikk)

Kombinert utvendig/innvendig perkutan transhepatisk kolangiografi-drenasje (PTC) er reservert pasienter der den endoskopiske teknikk ikke lykkes. Metoden blir utført med et nålestikk gjennom hud (perkutant) og bukvegg, og gjennom levervevet (transhepatisk) inn til galleveiene.

PTC-behandling kan ofte være smertefullt for pasienten, og utføres derfor med bruk av beroligende/smertestillende, eventuelt i narkose. I tillegg er det risiko både for blødning og blodforgiftning. Holdepunkter for å utføre inngrepet må derfor skjerpes, sammenlignet med ERCP-teknikk.

Beskrivelse av kirurgisk galledrenasje

Kirurgisk anlagt forbindelse (anastomose) mellom tynntarm og gallegang har høyere behandlingsdødelighet og -sykelighet enn endoskopisk drenasje, men holder seg som oftest åpen i gjenværende levetid. En anlagt forbindelse mellom den felles gallegangen og tolvfingertarmen (choledochoduodenostomi) gir gode resultater dersom svulsten ikke vokser for høyt opp i bindevevsbåndet mellom tolvfingertarmen og leveren. Alternativt kan det anlegges en forbindelse mellom levergallegang og enten tolvfingertarm eller tynntarm (Roux-slynge).

Det anbefales ikke undersøkende bukkirurgi (eksplorasjon) kun for å anlegge en forbindelse mellom tynntarm og gallegang. I slike tilfeller bør det gjøres endoskopisk eller perkutan drenasje i stedet. Hvis kirurgen derimot under operasjon finner en svulst som ikke er mulig å fjerne, anbefales kirurgisk avlastning som rutinebehandling.