Cellegiftbehandling ved hjernesvulster

Blod-hjernebarrieren gjør at de fleste cellegifter ikke når frem i normalt hjernevev. I svulstvev er denne barrieren ofte brutt, og slike svulster kan dermed i varierende grad være følsomme for cellegift. Dette gjelder også ved spredningssvulster til hjernen fra andre organer. Ved lymfomer og germinomer har cellegiftbehandling en sentral plass i behandlingen.

Cellegiftbehandling (metotreksat, cytarabin) og glukokortikoid kan settes direkte i hjerne- og ryggmargsvæske. Behandling direkte i hjerne- og ryggmargsvæske er særlig aktuelt som forebyggende behandling mot tilbakefall i hjernen ved blod- eller lymfekreft.

Peroral behandling med temozolomid synes å oppnå tilsvarende behandlingsresultater som mer komplekse behandlinger, og gir mindre bivirkninger. Temozolomid gir ikke håravfall, men kan imidlertid hos enkelte pasienter gi kvalme eller en sjelden gang blødningstendens.

Nevroepiteliale svulster

Ved grad I-, II- og III-gliomer har cellegiftbehandling foreløpig ikke hatt dokumentert livsforlengende effekt, selv om man kan se effekt (skrumping av svulsten) og klinisk bedring av nevrologiske og subjektive symptomer hos en del pasienter. Ved grad IV-gliomer (glioblastomer) vil temozolomid cellegiftbehandling kunne forlenge gjennomsnittlig overlevelse med knappe 3 måneder.

Peroral temozolomid ved grad IV-gliomer brukes dels daglig i lavdose samtidig med strålebehandlingen under hele strålebehandlingsperioden (6 uker), for å forsterke effekten av behandlingen. Deretter gis det som supplerende behandling som 5-dagerskurer med 4-ukers intervaller. I alt gis 6 kurer, forutsatt at det ikke tilkommer svulstvekst i denne behandlingsperioden.

Pasienter over 70 år har ikke hatt dokumentert effekt av temozolomid, og er derfor vanligvis ikke aktuelle for cellegiftbehandling. De får vanligvis kirurgi etter vanlige kriterier, og har også nytte av strålebehandling etter operasjon, forutsatt tilstrekkelig funksjonsevne (0-2). Øvrige pasienter med glioblastom skal ha temozolomid, forutsatt at blodverdiene holder seg forholdsvis normale og at svulsten ikke starter å vokse under cellegiftbehandlingen. Cellegiftbehandling etter operasjon er for denne pasientgruppen livsforlengende (gjennomsnittlig 3 måneder), og øker sannsynligheten for overlevelse etter 2 år til 25–30 %. Nyere data viser også at 5-årsoverlevelse øker fra 3–4 % til cirka 10 %.

Anaplastisk (grad III) gliom

Nytteverdien av cellegiftbehandling ved anaplastiske gliomer er usikker. Det er ikke funnet livsforlengende effekt av supplerende cellegiftbehandling. Dette, sammen med risiko for alvorlig påvirkning av blodverdiene, gjør at man per i dag ikke bruker temozolomid rutinemessig.

Oligodendrogliom, oligo/astro blandingssvulster, astrocytomer grad 1-2

Oligodendrogliomer grad II og grad III er følsomme for cellegift, og effekt på cellegiftbehandling ses ofte. Supplerende cellegiftbehandling (PCV) etter operasjon har ikke vist sikker livsforlengelse. Temozolomid monoterapi eller PCV-cellegiftbehandling (procarbazin, CCNU, vinkristin) kan anvendes, og antas å være likeverdige i effekt, men temozolomid gir færre bivirkninger. Det er ingen øvre grense for kurantall ved temozolomid, forutsatt at bivirkninger ikke er for store og at svulsten ikke fortsetter å vokse. Forbedring av sykdomstilstanden eller lindring av symptomer kan oppnås, blant annet kan hyppigheten av epileptiske anfall ofte reduseres.

Ependymom

Cellegiftbehandling har ingen sikker plass for denne pasientgruppen.

Medulloblastom

Medulloblastomer er følsomme for cellegift, og behandling med cellegift forbedrer overlevelsen for disse pasientene. Vinkristin brukes for å forsterke effekt av strålebehandling til voksne under stråleperioden. Deretter gis 8 kurer (cisplatin, vinkristin) med 6 ukers intervaller etter gjennomført strålebehandling. Det kan være nødvendig å redusere cellegiftdosene ved påvirkning av nyrer, hørsel, benmarg eller nerver.

Hjernehinnesvulster (meningeomer)

Cellegiftbehandling har ingen plass for denne pasientgruppen.

Hjernenervesvulster

Opticusgliomer kan respondere på cellegiftbehandling. Vestibularisschwannomer behandles med kirurgi eller stereotaktisk bestråling, og cellegiftbehandling har ingen plass i behandlingsopplegget.

Primære og sekundære CNS-lymfom

Behandlingseffekt på lymfomer (lymfekreft) i hjerne og ryggmarg kan oppnås med høydose metotreksat gitt i blodet, eventuelt supplert med metotreksat gitt direkte i hjerne- og ryggmargsvæske. Ofte gis tillegg med strålebehandling, men denne pasientgruppen har stor risiko for kognitiv skade etter stråle- og cellegiftbehandling. Om mulig foretrekkes derfor cellegiftbehandling alene, siden dette gir mindre risiko for kognitive senfølger. Primært CNS-lymfom, det vil si lymfom som har sin opprinnelse i hjerne eller ryggmarg, kan forsvinne midlertidig etter behandling med glukokortikoider alene, men vil da gi tilbakefall etter noe tid. Metotreksatbasert cellegiftbehandlig, eventuelt supplert med strålebehandling, kan helbrede pasienter med CNS-lymfom.

Germinalcellesvulster

Rene germinomer er strålefølsomme og helbredes regelmessig etter bestråling av hjerne og ryggmarg, med en ekstradose mot svulsten. For rene germinomer gis ikke tilleggsbehandling med cellegift. Ved germinalcellesvulster av non-germinom type er derimot hovedbehandlingen cisplatinbasert cellegiftbehandling, supplert med kirurgi av eventuelt restsvulst. Lokal strålebehandling mot modersvulstområdet eller hulrommene i hjernen, eventuelt etter forutgående bestråling av hjerne og ryggmarg, kan også være aktuelt for disse pasientene, noe avhengig av responsen på cellegift som hovedbehandling.

Svulster i hypofyseområdet

Dette er en uensartet gruppe vanligvis godartede svulster (hypofyseadenomer), som kan være hormonelt aktive. Medikamentell behandling med prolaktinsenkende (bromokriptin) eller kolesterolsenkende medikamenter (statiner) kan være aktuelt, men rene cellegifter har ingen plass i behandlingen. Viktigste lokalbehandling er kirurgi, eventuelt supplert med stereotaktisk strålebehandling eller utvendig strålebehandling.

Spredningssvulster

Blod-hjernebarrieren i blodkarene i spredningssvulstene er oftest brutt og noen typer svulstvev (germinalcellekreft, lymfomersmåcellet lungekreft og andre) kan respondere på cellegiftbehandling. Hovedbehandlingen er imidlertid kirurgi og stråling, i den grad det vurderes hensiktsmessig for pasienten vurdert ut fra allmenntilstand og nevrologisk funksjonsstatus.

Les mer...